sjuge... nei, friske...

Sjuge.. hate å ver sjuke altså! ligga på sofaen med vondt i håve, å tett i alt som det går ann å pusta med, å feber...

men det e nesten øve nå... 1,5 dag får ver nok.. så i går så sa eg te Han der oppe, at viss han ville ha meg opp på bønnemøte om måronen, så fekk an se te å gjer meg friske... å det gjor an jo forsåvitt.. friske nok te å gå iallefall... så det va jo bare velstand...

på mandag gjor eg noge nytt i mitt kristenliv... eg har kje akkurat våre den mest frimodige når det gjelde å forkynna trunå mi og spør ikkje-kristne vennar om eg kan be for dei å sånn...
men på mandag fekk eg veta at ei venninna va ein smule sjuke, såpass sjuge at dei hadde sendt na te sjukehuset for å ta ein del testar... eg sendte melding å spurte koss det gjekk, å hu sa at hu kom te å øveleva...
så fekk eg det for meg at eg sko spør om eg sko be for na... lite flaut det då tenke eg... å eg kan kje sei at det va med stor frimodighet eg sendte melding tebake å spurte om eg sko be for na... trur bare eg har gjort dei med ei ikkje-kristen venninna før... men seie Gud gå, så vil eg gå. (eller senda ein sms)
svaret va heldigvis posetivt, noge sånn som "goe greie det, så får me håpa at det fynke"
å i går fekk eg veta, at ja, hu va frisk... å det va jo konge!
koss eg ska bruka denne situasjoenen te å forkynna vett ikkje eg.. for mest sannsynlig trur hu vel at hu he blitt frisk av seg sjøl eller ved hjelp av bare legar å sånn... men Gud vise vel vei han...